En tankerekke:
Jeg skal ut, sier jeg til meg selv, jeg er på vei, jeg skal straks gå ut, jeg må bare høre ferdig denne sangen, og neste, og neste, det slår meg at jeg ikke virkelig har lyttet til musikk på så lenge, det slår meg plutselig at jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke spiller piano når jeg har et stående her - er det fordi jeg stadig glemmer at jeg har anskaffet meg et, det er ikke en del av rutinene mine i leiligheten, hvorfor glemmer jeg at det eksisterer?
Hvis du glemmer at noe eksisterer, forsvinner det av seg selv, inn i skyggene?
Når du ikke husker den gangen hun forteller om, den episoden, du vet, den med eplene, og du tror at hun tuller, ønsker at hun spøker. Selv om hun detaljert gjengir det du sa, selv om hun hevder det bare er et halvt år siden, og dessuten en svært minneverdig opplevelse, og du vet at du spiste epler den dagen, men ikke med henne, du ler nervøst, for det kan ikke ha skjedd, hvorfor finner hun på dette?
For det har ikke skjedd. Du husker det ikke, uansett hvor hardt du prøver, og det kan ikke ha skjedd.
Hva da, når du glemmer at du selv eksisterer?
Glemmer at din eksistens bør medføre at du skal fungere, du skal gå på skole og lese pensum og spise frokost og, vel, first things first: Faktisk stå opp og kle på deg, du skal få flere venner og bli likt, du skal pleie de vennskapene du har, du må faktisk gå på butikken for å få tak i nytt brød heller enn å la være å spise det gamle, du må spille piano og skrive og danse og prate og le, som du pleide, før, før, i gamle dager, da du klarte å gå ut av huset uten at hjertet skalv, uten å utsette å gå ut med elendige unnskyldninger i fire timer; da du klarte å ringe en potensiell utleier uten å stamme og ikke formulere deg i det hele tatt, forvirre, få kjeft, og gråte som en patetisk unge når du har lagt på, gråte fordi du hater mennesker, hater hvor overveldende mange det er som ikke bryr seg, ikke bare om deg, men om hverandre, og alt du ønsker er å glemme at du eksisterer.
Og utenfor vinduet du aldri åpner, holder skyene på å kvele høstfargene, og du, eller i det minste noen som ligner vagt på deg, tenker at jeg skal, jeg skal komme meg ut, jeg er på vei, straks, jeg må bare, må bare hva? må bare hva, sa du? sitte her og stirre litt ut i lufta, hente meg inn litt, tenke på noe, kanskje, må bare hva, sa du?
Sitte og uansett hvor hardt du prøver, ikke klare å konsentrere deg om å tenke, ikke klarer å reise deg opp for å skru på lysene på rommet, og før du vet ordet av det sovner du, og da glemmer du straks verden, og når du våkner husker du alle drømmene, det har skjedd, dette er det du må klamre deg fast til, og du glemmer å spise frokost, kle på deg, for hva er det egentlig du gjorde annerledes før, hva var det som gjorde alt annerledes? Hvem gjorde alt dette annerledes? Og hva var alle disse gjøremålene du fylte dagene med før, hvordan forløp egentlig disse?
Det har ikke skjedd. Du kan ikke huske dette; hvem det var som gjorde slikt, utførte dette; tankene, smilene, bevegelsene. Du kan ikke huske hvordan du skal gjøre dette nå, og minst av alt kan du ikke huske hvem som skal gjøre det, der du, eller i det minste noen som ligner vagt på deg, sitter og ser ut i lufta, med hendene hjelpeløst i fanget, med håndflatene opp, åpne, som om du venter på at noe skal ramle ned til deg, en løsning.
Og du opphører å eksistere.