sikksakkskriverier

at jeg blir inspirert til å skrive her igjen. Har mye på hjertet som jeg ikke orker at hele verden skal kunne se. Vet at man kan filtrere på wordpress og blogspot og sånn, men det er litt kjipt å låse hele bloggen. Bedre med noen offentlig innlegg, noen friendslocked. Gode, gamle LJ som har vært min faste ventil for store emosjoner i mange herrans år. Trist å se at mye godtfolk forlater den gamle gampen. Jaja.

Har lyst til å skrive noe poetisk og fint om ting som skjer, men akkurat nå er det vel litt for tidlig på morningen og jeg burde legge meg. Døgnrytmen min er forskjøvet. Det er ikke bra. Men grunnene til at den er forskjøvet, er bra. I seg selv. Isolert. Kan man vel si.

Mer om dette senere.

Hjertet mitt banker hull i brystet.

Hun sto ved oppgangen til leiligheten sin, bøyd over en rullator, og idét jeg så på henne, lukket hun øynene, ség sammen, som et løv som daler mot bakken, i sakte film, sovnet der hun sto.

Jeg gikk noen usikre skritt forbi henne, stoppet, snudde, lot fingertuppene såvidt berøre den tynne boblejakkealbuen hennes. Jakken var mørk blå, det er alt jeg husker, ved klærne hennes, at jeg syntes det var en bemerkelsesverdig vakker blåfarge. Bøyde meg ned, stakk haken frem, ville rope henne ut.

"Unnskyld? Går det bra med deg? Trenger du hjelp?"
Hun åpnet øynene, stirret ned i bakken. Isblå øyne, et ansikt med linjer som vitnet om at hun hadde vært pen en gang i tiden.

"Jeg er syk," sa hun spakt, fortvilet.
"Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre."
Tonefallet da hun sa dette løsnet noe veldig i meg, og jeg fikk et innfall om å løfte henne opp, svinge henne rundt, som i en musikal, gjøre henne frisk og ung, fjerne tungheten i blikket hennes, nakken hennes, fortelle henne at det ikke er noe å frykte.

"Trenger du hjelp til å komme hjem?"
Jeg så mildt på henne, det tørre ansiktet, og neglene, neglene som var oppsprukne og skitne, hendene som var visne.
"Jeg er hjemme."
"Men trenger du hjelp til noe?"
"Nei, takk" sa hun, plutselig lett.

Jeg nikket kort, og i vill panikk gikk jeg vekk med rolige skritt, våget ikke snu meg i frykt for å ha et liv på samvittigheten.

Han sier til meg at rommet hans er tomt nå, bare senga og kommoden som ikke er hans står igjen, og når han sier at han ikke føler at han hører til der lenger, kan jeg ikke annet enn å smile spontant inn i telefonen, inn i mikrofonen, håpe at han kan høre munnvikene krumme seg, og jeg kunne ikke annet enn å kjenne på lykkefølelsen som boblet i meg, det er nå det skjer, og jeg er her, og snart, om noen timer, er han det også, og han skal høre til her, her skriver jeg og jeg peker på brystkassa mi som hever og senker seg rolig, rolig.

Håndtaket til plastposen knuger jeg hardt, tenker på det fine velkomst-kortet med søtfine tegninger og interne kommentarer jeg har laget til ham, for det ligger i posen, inni fargearkblokka, og det er dette kortet jeg først skal varme ham med i morgen tidlig, kortet jeg skrev "Velkommen hjem!" på. (Egentlig streket jeg under "hjem" med en Inas mintgrønne fargeblyant, men tenkte at det kanskje var litt vel overveldende, eller, noe i den duren, så jeg streket like så godt under begge ordene med samme fantastiske skogsgrønne farge som min tegnede lue fikk æren av å fylles med.) Tenker at jeg må klare å la være å si noe om det, men plutselig sier jeg at jeg har en overraskelse til ham, innser at jeg burde klare å holde visse innrømmelser og hendelser for meg selv, men da får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke har fortalt alt, men det er dumt i slike sammenhenger - så jeg angrer straks, og sier beskjedent at han ikke må vente noe stort, og jeg hører munnvikene hans krumme seg.

Jeg forteller ham også at jeg allerede har simulert to samtaler med ham fordi jeg gikk alene på en skummel vei for å komme fra Ina til bussholdeplassen, jeg forestilte meg alle hans svar, og så på det som en slags øvelse, i tilfelle han kom til å ringe senere, og det gjorde han, men jeg glemte replikkene mine, og vet dere hva? Det gjorde ingenting, og mens jeg gikk, nøt jeg lukten av vinden, lukket øynene og snuste inn den søtlige duften av råtnende blader blandet med lukten av drabantby, det er nå det skjer, kjente på følelsen av den lilla lua (som jeg, ifølge ham, blir til et blåbær i) på hodet, og det enorme skjerfet blafrende til og fra mine skuldre, og jeg tenkte at høsten innhenter meg alltid, og jeg innhenter alltid meg selv når det er høst - både på godt og vondt. Den er en gammel venn som aldri forlater meg, den vender alltid tilbake, og hvert år blir jeg like øm ved gjensynet av en utsikt full av oransje og gule blader, for jeg føler meg hjemme i høsten. Se her, kan jeg si, her bor jeg, i denne haugen av løv og kakao og boller og luer og skjerf og vindkast som er akkurat passe skarpe; det er her jeg bor hele året, selv når det er stekende sol og drapsmaskiner i form av veps ute i lufta, selv når det er julaften og medisterkaker og skare på snøen, så er det noe i hjertet mitt som alltid er litt oransje, gult og brunt, med litt morgenrim på kantene, litt tæle ved røttene, og en mann med disse fargene som sine absolutte favoritter, hvis klesskap stort sett består kun i disse fargene? ...Vel, I rest my case.

Og han er på vei, over fjellet, og i morgen tidlig våkner jeg til sommerfugler i magen og et spent blikk på fremtiden, tenker: Vil dette gå fint? Vil jeg falle like hardt som sist? Blir det høst med for mye mørke, vinter uten snø, i år også? Eller blir det gutt i brune og oransje klær, høstmannen, mitt hjertehjem?

Men la oss for et øyeblikk droppe bekymringene for fremtiden, gi meg et sekund nå, en pause, tenk:
Det er nå det skjer.

En tankerekke:

Jeg skal ut, sier jeg til meg selv, jeg er på vei, jeg skal straks gå ut, jeg må bare høre ferdig denne sangen, og neste, og neste, det slår meg at jeg ikke virkelig har lyttet til musikk på så lenge, det slår meg plutselig at jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke spiller piano når jeg har et stående her - er det fordi jeg stadig glemmer at jeg har anskaffet meg et, det er ikke en del av rutinene mine i leiligheten, hvorfor glemmer jeg at det eksisterer?

Hvis du glemmer at noe eksisterer, forsvinner det av seg selv, inn i skyggene?
Når du ikke husker den gangen hun forteller om, den episoden, du vet, den med eplene, og du tror at hun tuller, ønsker at hun spøker. Selv om hun detaljert gjengir det du sa, selv om hun hevder det bare er et halvt år siden, og dessuten en svært minneverdig opplevelse, og du vet at du spiste epler den dagen, men ikke med henne, du ler nervøst, for det kan ikke ha skjedd, hvorfor finner hun på dette?
For det har ikke skjedd. Du husker det ikke, uansett hvor hardt du prøver, og det kan ikke ha skjedd.

Hva da, når du glemmer at du selv eksisterer?

Glemmer at din eksistens bør medføre at du skal fungere, du skal gå på skole og lese pensum og spise frokost og, vel, first things first: Faktisk stå opp og kle på deg, du skal få flere venner og bli likt, du skal pleie de vennskapene du har, du må faktisk gå på butikken for å få tak i nytt brød heller enn å la være å spise det gamle, du må spille piano og skrive og danse og prate og le, som du pleide, før, før, i gamle dager, da du klarte å gå ut av huset uten at hjertet skalv, uten å utsette å gå ut med elendige unnskyldninger i fire timer; da du klarte å ringe en potensiell utleier uten å stamme og ikke formulere deg i det hele tatt, forvirre, få kjeft, og gråte som en patetisk unge når du har lagt på, gråte fordi du hater mennesker, hater hvor overveldende mange det er som ikke bryr seg, ikke bare om deg, men om hverandre, og alt du ønsker er å glemme at du eksisterer.

Og utenfor vinduet du aldri åpner, holder skyene på å kvele høstfargene, og du, eller i det minste noen som ligner vagt på deg, tenker at jeg skal, jeg skal komme meg ut, jeg er på vei, straks, jeg må bare, må bare hva? må bare hva, sa du? sitte her og stirre litt ut i lufta, hente meg inn litt, tenke på noe, kanskje, må bare hva, sa du?
Sitte og uansett hvor hardt du prøver, ikke klare å konsentrere deg om å tenke, ikke klarer å reise deg opp for å skru på lysene på rommet, og før du vet ordet av det sovner du, og da glemmer du straks verden, og når du våkner husker du alle drømmene, det har skjedd, dette er det du må klamre deg fast til, og du glemmer å spise frokost, kle på deg, for hva er det egentlig du gjorde annerledes før, hva var det som gjorde alt annerledes? Hvem gjorde alt dette annerledes? Og hva var alle disse gjøremålene du fylte dagene med før, hvordan forløp egentlig disse?

Det har ikke skjedd. Du kan ikke huske dette; hvem det var som gjorde slikt, utførte dette; tankene, smilene, bevegelsene. Du kan ikke huske hvordan du skal gjøre dette nå, og minst av alt kan du ikke huske hvem som skal gjøre det, der du, eller i det minste noen som ligner vagt på deg, sitter og ser ut i lufta, med hendene hjelpeløst i fanget, med håndflatene opp, åpne, som om du venter på at noe skal ramle ned til deg, en løsning.

Og du opphører å eksistere.

Ja, nei, hva skal jeg skrive.
Det kiler i beina, jeg er urolig i ryggen, jeg har smilt masse i dag, ledd en hel del, og jeg skal sove uten noen ved siden av meg i senga i minst fem netter. Det er kanskje en av grunnene til at jeg ikke har lagt meg enda. Jeg gruer meg.
Hanne og jeg skal flytte, og jeg må bare si det: Hittil har jeg ikke særlig mye til overs for utleiemarkedet. Folk velger oss vekk i hytt og pine uten å si ifra, og leiligheter blir leid ut bare minutter etter at de ble lagt ut på nett. Heldigvis har vi egentlig frem til januar, så det er ikke krise, men det tærer på. Jeg blir helt oppslukt, sitter stort sett og oppdaterer finn.no.

Forrige uke var jeg ikke på universitetet i det hele tatt. Geir og jeg klippet gress og rakte i hagen til mormor og morfar, det var fint.
Når morfar ikke husker hva jeg heter, er det litt skummelt, men det går greit, for han tar seg bare en trall, og han er flink til å synge. Det er verre når mormor blir irritert fordi han har lagt kaffekjelelokket i en skuff den ikke skal være i, for da sukker han oppgitt, slår fingrene mot bordet. Senere, når vi sitter ved salongen og spiser hvetestang, stryker han henne over armen, smiler til henne, som for å gjøre opp mot alt det gale han gjør, og jeg må sette neglen i låret for å la være å gråte.

I dag sov jeg til klokka ett, og jeg har ikke gjort noe konstruktivt i dag, annet enn å ha blitt i dårlig humør av å bli nektet enda en leilighet, den vi hadde mest lyst på. Men det finnes så mange, og vi finner noe, vi finner noe før januar, alle tre. Jeg må bare slutte å bli så oppslukt.

( BlablaCollapse )

On the bright side: Jeg har plutselig ganske god selvtillit, dessuten er det koselig å henge med David og Skiggy og gitaren og andre snille folk, katten min og broren min og Geir (som er støttekontakt på leir for funksjonshemmede nå, derav min ensomhet) og faktisk foreldre også. Mamma feiret bursdag og jeg laget den beste kaka noensinne (virkelig), hun ble glad for fine gaver, og de har snart bygget ferdig hytta oppi fjellet. I sommer har jeg ...Ja, hva har jeg egentlig gjort? Jeg har klimpret på pianoet, Geir og jeg har besøkt folk, og fått besøk, stresset rundt, og jeg har vel egentlig ikke fått gjort så mye av det jeg har hatt lyst til, mye på grunn av regn og at jeg var syk i to uker og diverse, men det har vært fint. Jeg har gått i et fjell som vender ut mot havgapet og skuet mot verdens ende, det var fint, men jeg var redd for vepsen.

I går kveld var jeg lykkelig. Det var verdens beste sjokoladekake, nye ansikter som smilte, gamle ansikter med myke kropper som klemte og danset med meg, latter og en av de fineste leiligheten jeg noensinne har vært i.

Da jeg kom hjem hoppet hjertet over flere slag da jeg så at jeg så at jeg hadde fått svar på en kortfattet og rar e-post jeg sendte til ei jente som bor i fortiden min, men som har dukket opp i drømmene mine i det siste. Min glede grunnet dette var helt blåst ut av proposjoner. (Jeg sendte et for langt og følelsesladet svar.)

Jeg har plutselig et el-piano ved fotenden av sengen som av og til høres litt ut som plastikk når man spiller på det, og av og til henger seg opp i Grand Space-modus, men bare av og til, så det det duger foreløpig. Det duger fordi jeg må kunne øve med hodetelefoner klokken tre om morgenen, når tonene drypper ned i hjernen min og renner inn i blodet mitt, så må jeg få prøve å få pianoet til å forstå dem før det er for sent.

Jeg klippet Anne-Stine enda vakrere enn hun allerede var, og himmelen brølte av lykke da hun løp ut for å møte sin elskede. Bare så dere vet det: Aldri gå til frisør. Kom til meg. Jeg elsker å klippe, det er som magi, som i Kvitebjørn Kong Valemon, når hun klipper frem tøystykket. Det føles ikke som om jeg klipper håret vekk; jeg klipper det frem, opp, ut og frem. Jeg former og hviner av lykke inni meg mens jeg biter meg konsentrert i leppa.

Jeg lurer på hva damene på SFO synes om meg, om de vil at det er jeg som skal jobbe der, lage sanger til barna i spisetimen, om leverposteien til Lars og Kari sin kaviar. Jeg vil, hvertfall. Prøve. Og kanskje jeg klarer å studere samtidig, kanskje ikke. Uansett er det ikke så farlig, så lenge jeg får gjort noe som er litt mer givende enn å råtne bort bak noen bøker, føle meg udugelig. Jeg jublet av glede etter at Notabene ringte meg og sa at jeg ikke fikk den jobben, for den ville jeg ikke ha, jeg hadde tenkt å ringe henne og be meg om å ikke vurdere meg, men jeg har ikke hatt tid. Tror jeg. Men jeg ringte hvertfall SFO rett etterpå og sa at hei, jeg har mest lyst på denne jobben, uansett. For det har jeg.

For noen netter siden hørte jeg lyden av døden. Det bruste i ørene, dunket i hodet, men ikke vondt, så jeg gikk og hang opp klesvasken, og jeg var i live, stirret over gaten, hvor lysene i kjelleren var på. Hvem er det som er i kjelleren klokken halv tre om natten? Jeg så for meg utroskap under lysstoffrør fylt til randen av døde insekter, knitringen i de bittesmå, glødende trådene i pæra, epilepsi-fremkallende blinking, lave, mørke, dype stønn, sykler, pappesker, gamle, knirkete senger, støvete bøker og rotter. Lyden av døden bruste og dunket, jeg hang opp klesvasken, og hva om jeg hadde falt sammen der og da, og tilbrakt evigheten fordypet i tanker om våte kjoler og spekulasjoner om kjellerlys?

Jeg drømte at jeg kranglet med en prest. Han mente jeg ville komme til helvete, men jeg nekter å tro på helvete. Natt til i går drømte jeg om marsvinet Jill som jeg skulle redde fra fortapelsen, og dessuten blå romvesener som ville ødelegge jorda. Jeg er redd for romvesener og bruker alt for mye av min tid til å forferdet tenke på hvordan de ser ut og hvordan de vil spise meg.

And if you could see me now
Said if you could see me now
Girl's you've got to know
when it's time to turn the page
When you're only wet
because of the rain

Dessuten blir jeg redd når det lyner og tordner, jeg stivner til og hyperventilerer, kort sagt: Jeg lever.

Av og til glemmer jeg at jeg eksisterer, mest om kvelden, når jeg lukker øynene, så er jeg ingenting, jeg føler ingenting, hører ingenting, lar nummenheten omfavne meg og så, så flyter jeg rundt i universet, bare et par øyne. Å få se Jupiter på nært hold, intet mer, det er alt jeg ber om.