sikksakkskriverier

at jeg blir inspirert til å skrive her igjen. Har mye på hjertet som jeg ikke orker at hele verden skal kunne se. Vet at man kan filtrere på wordpress og blogspot og sånn, men det er litt kjipt å låse hele bloggen. Bedre med noen offentlig innlegg, noen friendslocked. Gode, gamle LJ som har vært min faste ventil for store emosjoner i mange herrans år. Trist å se at mye godtfolk forlater den gamle gampen. Jaja.

Har lyst til å skrive noe poetisk og fint om ting som skjer, men akkurat nå er det vel litt for tidlig på morningen og jeg burde legge meg. Døgnrytmen min er forskjøvet. Det er ikke bra. Men grunnene til at den er forskjøvet, er bra. I seg selv. Isolert. Kan man vel si.

Mer om dette senere.

Hjertet mitt banker hull i brystet.

Hun sto ved oppgangen til leiligheten sin, bøyd over en rullator, og idét jeg så på henne, lukket hun øynene, ség sammen, som et løv som daler mot bakken, i sakte film, sovnet der hun sto.

Jeg gikk noen usikre skritt forbi henne, stoppet, snudde, lot fingertuppene såvidt berøre den tynne boblejakkealbuen hennes. Jakken var mørk blå, det er alt jeg husker, ved klærne hennes, at jeg syntes det var en bemerkelsesverdig vakker blåfarge. Bøyde meg ned, stakk haken frem, ville rope henne ut.

"Unnskyld? Går det bra med deg? Trenger du hjelp?"
Hun åpnet øynene, stirret ned i bakken. Isblå øyne, et ansikt med linjer som vitnet om at hun hadde vært pen en gang i tiden.

"Jeg er syk," sa hun spakt, fortvilet.
"Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre."
Tonefallet da hun sa dette løsnet noe veldig i meg, og jeg fikk et innfall om å løfte henne opp, svinge henne rundt, som i en musikal, gjøre henne frisk og ung, fjerne tungheten i blikket hennes, nakken hennes, fortelle henne at det ikke er noe å frykte.

"Trenger du hjelp til å komme hjem?"
Jeg så mildt på henne, det tørre ansiktet, og neglene, neglene som var oppsprukne og skitne, hendene som var visne.
"Jeg er hjemme."
"Men trenger du hjelp til noe?"
"Nei, takk" sa hun, plutselig lett.

Jeg nikket kort, og i vill panikk gikk jeg vekk med rolige skritt, våget ikke snu meg i frykt for å ha et liv på samvittigheten.

Han sier til meg at rommet hans er tomt nå, bare senga og kommoden som ikke er hans står igjen, og når han sier at han ikke føler at han hører til der lenger, kan jeg ikke annet enn å smile spontant inn i telefonen, inn i mikrofonen, håpe at han kan høre munnvikene krumme seg, og jeg kunne ikke annet enn å kjenne på lykkefølelsen som boblet i meg, det er nå det skjer, og jeg er her, og snart, om noen timer, er han det også, og han skal høre til her, her skriver jeg og jeg peker på brystkassa mi som hever og senker seg rolig, rolig.

Håndtaket til plastposen knuger jeg hardt, tenker på det fine velkomst-kortet med søtfine tegninger og interne kommentarer jeg har laget til ham, for det ligger i posen, inni fargearkblokka, og det er dette kortet jeg først skal varme ham med i morgen tidlig, kortet jeg skrev "Velkommen hjem!" på. (Egentlig streket jeg under "hjem" med en Inas mintgrønne fargeblyant, men tenkte at det kanskje var litt vel overveldende, eller, noe i den duren, så jeg streket like så godt under begge ordene med samme fantastiske skogsgrønne farge som min tegnede lue fikk æren av å fylles med.) Tenker at jeg må klare å la være å si noe om det, men plutselig sier jeg at jeg har en overraskelse til ham, innser at jeg burde klare å holde visse innrømmelser og hendelser for meg selv, men da får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke har fortalt alt, men det er dumt i slike sammenhenger - så jeg angrer straks, og sier beskjedent at han ikke må vente noe stort, og jeg hører munnvikene hans krumme seg.

Jeg forteller ham også at jeg allerede har simulert to samtaler med ham fordi jeg gikk alene på en skummel vei for å komme fra Ina til bussholdeplassen, jeg forestilte meg alle hans svar, og så på det som en slags øvelse, i tilfelle han kom til å ringe senere, og det gjorde han, men jeg glemte replikkene mine, og vet dere hva? Det gjorde ingenting, og mens jeg gikk, nøt jeg lukten av vinden, lukket øynene og snuste inn den søtlige duften av råtnende blader blandet med lukten av drabantby, det er nå det skjer, kjente på følelsen av den lilla lua (som jeg, ifølge ham, blir til et blåbær i) på hodet, og det enorme skjerfet blafrende til og fra mine skuldre, og jeg tenkte at høsten innhenter meg alltid, og jeg innhenter alltid meg selv når det er høst - både på godt og vondt. Den er en gammel venn som aldri forlater meg, den vender alltid tilbake, og hvert år blir jeg like øm ved gjensynet av en utsikt full av oransje og gule blader, for jeg føler meg hjemme i høsten. Se her, kan jeg si, her bor jeg, i denne haugen av løv og kakao og boller og luer og skjerf og vindkast som er akkurat passe skarpe; det er her jeg bor hele året, selv når det er stekende sol og drapsmaskiner i form av veps ute i lufta, selv når det er julaften og medisterkaker og skare på snøen, så er det noe i hjertet mitt som alltid er litt oransje, gult og brunt, med litt morgenrim på kantene, litt tæle ved røttene, og en mann med disse fargene som sine absolutte favoritter, hvis klesskap stort sett består kun i disse fargene? ...Vel, I rest my case.

Og han er på vei, over fjellet, og i morgen tidlig våkner jeg til sommerfugler i magen og et spent blikk på fremtiden, tenker: Vil dette gå fint? Vil jeg falle like hardt som sist? Blir det høst med for mye mørke, vinter uten snø, i år også? Eller blir det gutt i brune og oransje klær, høstmannen, mitt hjertehjem?

Men la oss for et øyeblikk droppe bekymringene for fremtiden, gi meg et sekund nå, en pause, tenk:
Det er nå det skjer.

En tankerekke:

Jeg skal ut, sier jeg til meg selv, jeg er på vei, jeg skal straks gå ut, jeg må bare høre ferdig denne sangen, og neste, og neste, det slår meg at jeg ikke virkelig har lyttet til musikk på så lenge, det slår meg plutselig at jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke spiller piano når jeg har et stående her - er det fordi jeg stadig glemmer at jeg har anskaffet meg et, det er ikke en del av rutinene mine i leiligheten, hvorfor glemmer jeg at det eksisterer?

Hvis du glemmer at noe eksisterer, forsvinner det av seg selv, inn i skyggene?
Når du ikke husker den gangen hun forteller om, den episoden, du vet, den med eplene, og du tror at hun tuller, ønsker at hun spøker. Selv om hun detaljert gjengir det du sa, selv om hun hevder det bare er et halvt år siden, og dessuten en svært minneverdig opplevelse, og du vet at du spiste epler den dagen, men ikke med henne, du ler nervøst, for det kan ikke ha skjedd, hvorfor finner hun på dette?
For det har ikke skjedd. Du husker det ikke, uansett hvor hardt du prøver, og det kan ikke ha skjedd.

Hva da, når du glemmer at du selv eksisterer?

Glemmer at din eksistens bør medføre at du skal fungere, du skal gå på skole og lese pensum og spise frokost og, vel, first things first: Faktisk stå opp og kle på deg, du skal få flere venner og bli likt, du skal pleie de vennskapene du har, du må faktisk gå på butikken for å få tak i nytt brød heller enn å la være å spise det gamle, du må spille piano og skrive og danse og prate og le, som du pleide, før, før, i gamle dager, da du klarte å gå ut av huset uten at hjertet skalv, uten å utsette å gå ut med elendige unnskyldninger i fire timer; da du klarte å ringe en potensiell utleier uten å stamme og ikke formulere deg i det hele tatt, forvirre, få kjeft, og gråte som en patetisk unge når du har lagt på, gråte fordi du hater mennesker, hater hvor overveldende mange det er som ikke bryr seg, ikke bare om deg, men om hverandre, og alt du ønsker er å glemme at du eksisterer.

Og utenfor vinduet du aldri åpner, holder skyene på å kvele høstfargene, og du, eller i det minste noen som ligner vagt på deg, tenker at jeg skal, jeg skal komme meg ut, jeg er på vei, straks, jeg må bare, må bare hva? må bare hva, sa du? sitte her og stirre litt ut i lufta, hente meg inn litt, tenke på noe, kanskje, må bare hva, sa du?
Sitte og uansett hvor hardt du prøver, ikke klare å konsentrere deg om å tenke, ikke klarer å reise deg opp for å skru på lysene på rommet, og før du vet ordet av det sovner du, og da glemmer du straks verden, og når du våkner husker du alle drømmene, det har skjedd, dette er det du må klamre deg fast til, og du glemmer å spise frokost, kle på deg, for hva er det egentlig du gjorde annerledes før, hva var det som gjorde alt annerledes? Hvem gjorde alt dette annerledes? Og hva var alle disse gjøremålene du fylte dagene med før, hvordan forløp egentlig disse?

Det har ikke skjedd. Du kan ikke huske dette; hvem det var som gjorde slikt, utførte dette; tankene, smilene, bevegelsene. Du kan ikke huske hvordan du skal gjøre dette nå, og minst av alt kan du ikke huske hvem som skal gjøre det, der du, eller i det minste noen som ligner vagt på deg, sitter og ser ut i lufta, med hendene hjelpeløst i fanget, med håndflatene opp, åpne, som om du venter på at noe skal ramle ned til deg, en løsning.

Og du opphører å eksistere.

Ja, nei, hva skal jeg skrive.
Det kiler i beina, jeg er urolig i ryggen, jeg har smilt masse i dag, ledd en hel del, og jeg skal sove uten noen ved siden av meg i senga i minst fem netter. Det er kanskje en av grunnene til at jeg ikke har lagt meg enda. Jeg gruer meg.
Hanne og jeg skal flytte, og jeg må bare si det: Hittil har jeg ikke særlig mye til overs for utleiemarkedet. Folk velger oss vekk i hytt og pine uten å si ifra, og leiligheter blir leid ut bare minutter etter at de ble lagt ut på nett. Heldigvis har vi egentlig frem til januar, så det er ikke krise, men det tærer på. Jeg blir helt oppslukt, sitter stort sett og oppdaterer finn.no.

Forrige uke var jeg ikke på universitetet i det hele tatt. Geir og jeg klippet gress og rakte i hagen til mormor og morfar, det var fint.
Når morfar ikke husker hva jeg heter, er det litt skummelt, men det går greit, for han tar seg bare en trall, og han er flink til å synge. Det er verre når mormor blir irritert fordi han har lagt kaffekjelelokket i en skuff den ikke skal være i, for da sukker han oppgitt, slår fingrene mot bordet. Senere, når vi sitter ved salongen og spiser hvetestang, stryker han henne over armen, smiler til henne, som for å gjøre opp mot alt det gale han gjør, og jeg må sette neglen i låret for å la være å gråte.

I dag sov jeg til klokka ett, og jeg har ikke gjort noe konstruktivt i dag, annet enn å ha blitt i dårlig humør av å bli nektet enda en leilighet, den vi hadde mest lyst på. Men det finnes så mange, og vi finner noe, vi finner noe før januar, alle tre. Jeg må bare slutte å bli så oppslukt.

For en gangs skyld småløper jeg ned bakken til holdeplassen, stikker innom sjappa for å kjøpe potetbørek og fånyttes forsøke å melke ut 280 kroner av den usikre dama bak disken, men, akk: Maks 100 kroner, sier hun overaskende bestemt. Jeg sukker oppgitt og kjenner enda flere stikk i magen før jeg titter på den glorete klokka på veggen: Metallplate med blinkende hologram av Mekka, innebygget digitalklokke som jeg til min store lettelse oppdager går hele åtte minutter for fort. Jeg tusler videre ned Trondheimsveien, spaserer langs trikkeskinnene, prøver desperat å ignorere tankene om hva de på motsatt side virkelig ser når de ser på meg, stirrer rett frem, rak i ryggen, føttene i en pen, stilig linje fremover. Som en elefant, tenker jeg, for jeg fikk en gang vite at elefanter har den mest sensuelle gangen, for de vrikker dermed på hoftene, bare ved å sette en grå, rynkete, møkkete fot rett foran den andre.

Jeg lurer på om de på motsatt side av veien tenker at der, der går en elefant.

Stiller meg under taket på holdeplassen av gammel vane, dette for å skygge for sola, inntil jeg oppdager at siden jeg står på ikke er berørt av sollys, og det går opp for meg at jeg ikke kan huske å ha vært her nede på denne tiden av døgnet. Jeg kan forresten bare huske én episode, det var åtte om morgenen og jeg visste knapt hvem jeg selv var, så da var jeg vel ikke oppegående nok til å huske hvordan solforholdene var. Men jeg mener allikevel at det må ha vært overskygget, resten av den dagen tatt i betraktning.

Jeg hopper på bussen, finner en plass på et sete som står sidenlengs, finner ut at jeg blir bilsyk, setter meg heller ved siden av en eldre herre som finner det for godt å kaste blikk på mine knær, mens jeg til gjengjeld kaster blikk på hans avis, på en artikkel om FrP, men når han prøver å ta meg i det, har jeg millisekundet før flyttet blikket opp og vekk, ut på det Solfylte Oslo Klokken Åtte Over Ti Den Tjueførste August Totusenogsju.
Skyggene er annerledes nå enn på ettermiddagen. Lyset er sitrongult, skyggene blåaktige; på solfylte ettermiddager minner det mer om valne appelsiner uten skall, og skyggene er mer mørkelilla. Jeg minner meg selv på at jeg burde stå opp tidligere, det er en fin vane som min romvenninne har, å stå opp halv sju.

Jeg kommer til å tenke på at jeg var et skikkelig A-menneske da jeg var liten, husker grytidlige sommerferiemorgener da jeg spratt ut, til og med før de første barne-tv-morgensendingene, kommer på at jeg kjedet meg fryktelig disse morgenene, at jeg gikk ut stort sett fordi jeg ikke fikk sove. Listet meg opp på kjøkkenet, spiste loff med bringebærsyltetøy, eller knekkebrød med kaviar og ost, gikk ut på plenen foran huset, sto der i de blåaktige skyggene og sitronlyset og kjedet meg.
Så jeg bestemmer meg for at jeg virkelig har tatt til vett de siste årene, for jeg har jo tross alt aldri kjedet meg de utallige gangene jeg har lagt meg lenge etter at de første stjernene dukket opp, dukket under dyna ved det minste morgensolglimt.

Nervøsiteten stiger i meg når jeg endelig har kommet meg av på riktig trikkestopp, og jeg studerer kartet nøye. Dette samsvarer ikke med det jeg så i går, og jeg finner ikke adressen jeg leter etter. Jeg tar den sjansen det er å stole på min egen hukommelse, før jeg tusler avgårde i en mer eller mindre vilkårlig retning, spør en forfjamset dame og en røykende trappemann i kjeledress, og blir forsikret om at jeg er på rett vei.

Rommet er stort, møblene er spredt, og ikke særlig innbydene eller koselige. Jeg må låne toalettet først, og setter på springen på full guffe for å unngå ubehageligheter. Skjelvende setter jeg meg ned i stolen på motsatt side av ham, han leser opp noe jeg skrev for en stund siden, og jeg blir overrasket over min egen reaksjon.
Han spør, jeg forklarer, digrerer, skjelver i stemmen, blir nervøs fordi han hele tiden glipper med øynene, holder dem lukket, som om han er i ferd med å sovne. Jeg drister meg til å spørre om han er trøtt? Men neida, han bare prøver å konsentrere seg om de underliggende temaer. Jaha, tenker jeg, og prøver å være mer konkret, men uten hell, og ender istedet opp med å nesten ikke klare å prate, til min store forskrekkelse. Mistankene om at han syns jeg er flåsete og overdramatisk vokser for hver gang han lukker øynene, noe som dessverre forekommer svært ofte.

Jeg går ned den bratte bakken igjen, klarer ikke bestemme meg for om jeg skal dra hjem eller ikke, lurer på hvor stor faren for offentlig sjenanse er, hopper på 18-trikken til Majorstua og stikker like så greit til T-banestasjonen. Jeg innser at jeg er for trøtt til å klare å følge med på forelesning, og at jeg dessuten mener at jeg kunne hatt godt av litt å spise, da gjerne litt sjokolade.

Klokken to ringer telefonen, jeg tar den ivrig og får beskjed om at de i Kapellveien 8 gjerne vil ha meg som ekstrahjelp, at jeg skal på opplæring samme dag, jeg danser litt rundt, spiser litt sjokolade og glemmer hvor trøtt jeg er og at jeg egentlig har påbegynnende migrene.

Når dagen er omme tusler jeg ned til endestasjonen og smiler for meg selv, leser Eremittkrepsene mens jeg venter på at trikken skal skrangle avgårde.

---

Jeg laget forresten en gitarsang i går. Jeg må øve på den et par hundre ganger til før jeg spiller den inn, for den trenger finpussing. Men her er en smakebit av sangteksten (som forøvrig er den første jeg har skrevet uten noen som helst form for bevisst rim):


my breath leaves a trace
in the cold midnight hour
and everything freezes
as my fingers quietly

wrap you up
wrap you up
wrap your body up

i sigh very slowly
reluctantly drape you
in icy blue plastic
i wish that I somehow could

let you breathe
let you breathe
let you be your own

( Blabla )

On the bright side: Jeg har plutselig ganske god selvtillit, dessuten er det koselig å henge med David og Skiggy og gitaren og andre snille folk, katten min og broren min og Geir (som er støttekontakt på leir for funksjonshemmede nå, derav min ensomhet) og faktisk foreldre også. Mamma feiret bursdag og jeg laget den beste kaka noensinne (virkelig), hun ble glad for fine gaver, og de har snart bygget ferdig hytta oppi fjellet. I sommer har jeg ...Ja, hva har jeg egentlig gjort? Jeg har klimpret på pianoet, Geir og jeg har besøkt folk, og fått besøk, stresset rundt, og jeg har vel egentlig ikke fått gjort så mye av det jeg har hatt lyst til, mye på grunn av regn og at jeg var syk i to uker og diverse, men det har vært fint. Jeg har gått i et fjell som vender ut mot havgapet og skuet mot verdens ende, det var fint, men jeg var redd for vepsen.

I går kveld var jeg lykkelig. Det var verdens beste sjokoladekake, nye ansikter som smilte, gamle ansikter med myke kropper som klemte og danset med meg, latter og en av de fineste leiligheten jeg noensinne har vært i.

Da jeg kom hjem hoppet hjertet over flere slag da jeg så at jeg så at jeg hadde fått svar på en kortfattet og rar e-post jeg sendte til ei jente som bor i fortiden min, men som har dukket opp i drømmene mine i det siste. Min glede grunnet dette var helt blåst ut av proposjoner. (Jeg sendte et for langt og følelsesladet svar.)

Jeg har plutselig et el-piano ved fotenden av sengen som av og til høres litt ut som plastikk når man spiller på det, og av og til henger seg opp i Grand Space-modus, men bare av og til, så det det duger foreløpig. Det duger fordi jeg må kunne øve med hodetelefoner klokken tre om morgenen, når tonene drypper ned i hjernen min og renner inn i blodet mitt, så må jeg få prøve å få pianoet til å forstå dem før det er for sent.

Jeg klippet Anne-Stine enda vakrere enn hun allerede var, og himmelen brølte av lykke da hun løp ut for å møte sin elskede. Bare så dere vet det: Aldri gå til frisør. Kom til meg. Jeg elsker å klippe, det er som magi, som i Kvitebjørn Kong Valemon, når hun klipper frem tøystykket. Det føles ikke som om jeg klipper håret vekk; jeg klipper det frem, opp, ut og frem. Jeg former og hviner av lykke inni meg mens jeg biter meg konsentrert i leppa.

Jeg lurer på hva damene på SFO synes om meg, om de vil at det er jeg som skal jobbe der, lage sanger til barna i spisetimen, om leverposteien til Lars og Kari sin kaviar. Jeg vil, hvertfall. Prøve. Og kanskje jeg klarer å studere samtidig, kanskje ikke. Uansett er det ikke så farlig, så lenge jeg får gjort noe som er litt mer givende enn å råtne bort bak noen bøker, føle meg udugelig. Jeg jublet av glede etter at Notabene ringte meg og sa at jeg ikke fikk den jobben, for den ville jeg ikke ha, jeg hadde tenkt å ringe henne og be meg om å ikke vurdere meg, men jeg har ikke hatt tid. Tror jeg. Men jeg ringte hvertfall SFO rett etterpå og sa at hei, jeg har mest lyst på denne jobben, uansett. For det har jeg.

For noen netter siden hørte jeg lyden av døden. Det bruste i ørene, dunket i hodet, men ikke vondt, så jeg gikk og hang opp klesvasken, og jeg var i live, stirret over gaten, hvor lysene i kjelleren var på. Hvem er det som er i kjelleren klokken halv tre om natten? Jeg så for meg utroskap under lysstoffrør fylt til randen av døde insekter, knitringen i de bittesmå, glødende trådene i pæra, epilepsi-fremkallende blinking, lave, mørke, dype stønn, sykler, pappesker, gamle, knirkete senger, støvete bøker og rotter. Lyden av døden bruste og dunket, jeg hang opp klesvasken, og hva om jeg hadde falt sammen der og da, og tilbrakt evigheten fordypet i tanker om våte kjoler og spekulasjoner om kjellerlys?

Jeg drømte at jeg kranglet med en prest. Han mente jeg ville komme til helvete, men jeg nekter å tro på helvete. Natt til i går drømte jeg om marsvinet Jill som jeg skulle redde fra fortapelsen, og dessuten blå romvesener som ville ødelegge jorda. Jeg er redd for romvesener og bruker alt for mye av min tid til å forferdet tenke på hvordan de ser ut og hvordan de vil spise meg.

And if you could see me now
Said if you could see me now
Girl's you've got to know
when it's time to turn the page
When you're only wet
because of the rain

Dessuten blir jeg redd når det lyner og tordner, jeg stivner til og hyperventilerer, kort sagt: Jeg lever.

Av og til glemmer jeg at jeg eksisterer, mest om kvelden, når jeg lukker øynene, så er jeg ingenting, jeg føler ingenting, hører ingenting, lar nummenheten omfavne meg og så, så flyter jeg rundt i universet, bare et par øyne. Å få se Jupiter på nært hold, intet mer, det er alt jeg ber om.

Jeg sitter på Sandvika togstasjon, platform tre, og dingler bokstavelig talt med beina fordi de ikke rekker ned til bakken. Desperat etter å stilne den skrikende sulten og å fjerne svimmelheten som gjør verden grøtet, hiver jeg i meg skjeer med skogsbæryoghurt. Jeg kaster emballasjen, toget kommer, jeg tar de to bæreposene og skal til å gå på, da jeg oppdager et kjent fjes som går av toget, kjente øyne som enda ikke har sett meg. "Thomas!" sier jeg, og angrer straks, usikker på om det er navnet hans, det er ikke lett å ha oversikten over alle sammen, men han snur seg, og jeg får sterkere mistanker om at det ikke er hans navn, men at han bare snudde seg fordi noen sa noe i hans generelle retning, men han snur seg, smiler. Smiler bredt. "Hei!" utbryter han, måler meg opp og ned med varme i blikket. Jeg spør hvor han har vært, hvorfor han ikke kom på klubben, jeg sier at jeg må komme meg på toget, det skal straks til å gå, han svarer ikke, avbryter meg rolig. "Vent litt," sier han, og trykker på pause-knappen, han gir meg en pause-klem, et avbrekk. Toget jeg er så stresset for, står der mirakuløst nok fortsatt, og i et lite sekund, nei, i et evigvarende sekund tror jeg på at denne gutten, denne fantastisk varme gutten som kun er en av mange jeg har gleden å få mitt liv beriket av, denne gutten som blir sett på som annerledes, som alle de andre ungdommene og nesten voksne som befolker Mandagsklubben, disse menneskene - og akkurat i dette øyeblikket , denne gutten - besitter evnen å stoppe tiden. Jeg føler en enorm ro når han omfavner meg, en ro som ikke slipper tak selv om han gjør det. Han spør rolig hvor jeg skal, og jeg svarer at jeg skal hjem, vil få sagt at jeg håper å se ham neste mandag, men han avbryter meg med ufullstendige setninger før han nærmest danser videre ned trappene til stasjonen, selv om jeg ikke faktisk ser dette, men det er det jeg forestiller meg når jeg setter meg ned på et av setene, finner frem min brors gamle minidisk med klistremerke med påskriften "IKKE BÖC! D:", humrer litt, trykker på "play" og lar den infernalske summingen fra alskens oversminkede og tidvis russe-infiserte individer druknes av Mercury Rev. sitt absurde, surrealistiske lydbilde.

Spol 12 timer tilbake, og du kunne ha sett meg ligge sovende i et solfylt rom, og jeg drømmer om halvkjente mennesker som plutselig er kjente lyrikere, jeg drømmer at jeg leser diktene til en jeg såvidt kjenner gjennom amatørteateret, en som i drømmen tar av seg solbrillene i baren, og jeg kjenner ham ikke igjen, han blir fornærmet og raser ut. Men diktene var vakre, jeg husker at jeg leste dem og følte enorm begeistring, og jeg husker at jeg i drømmen hadde feil bøker, jeg hadde misforstått alt i Ex.phil, og jeg drømmer at jeg må synke ned i en bil for å ikke bli beskutt, for i bilen sitter Samuel L. Jackson og John Travolta i hver sin strøkne leiemorder-dress, og jeg drømmer om blod og død. Og spoler du enda lengre tilbake, til kvelden før, så sitter jeg i sengen til min nye romveninne, jeg sitter i hennes seng som er i hennes rom, hennes vidunderlige rom som er fylt til randen med alt som er henne, og jeg spiser rundstykke med nugatti som en jeg elsker smurte til meg kvelden før det igjen, og jeg drikker Asina og tilbyr henne smørbukk med sjokolade på, og vi prater om alvorlige, vanskelige, håpløse ting som det nesten ikke går an å prate om med andre enn henne. Vi blir stille, men det er ikke pinlig stille, bare rolig. Vi sitter med hver vår laptop i fanget, og i smug kikker jeg meg rundt i rommet, og det kribler i hele meg, for jeg er ikke alene lenger, jeg har en nabo, en av de beste, og før jeg vet ordet av det har hun satt på Here Be Monsters-plata. Jeg mister pusten litt, før jeg forteller henne det utrolige: At jeg kun dager tidligere plutselig hadde opplevd at et bestemt riff fløt opp til overflaten av min bevisshet, men jeg klarte ikke sette fingeren på hvilken det var. I ren desperasjon ringte jeg min bror. Det vil si, åndsfraværende trykket jeg først nummeret jeg antok var min brors, før jeg oppdaget at det var Ina sitt, unnskyldte med at deres telefonnummer ender med samme siffer, ringte til den korrekte, og akkurat idet han tok telefonen kom jeg på at det så klart var "Apple of my eye" av Ed Harcourt, og jeg minte meg selv om å få tak i det albumet, og det er så fantastisk at hun satte på akkurat den sangen akkurat da at jeg åpnet armene og ga henne en ordentlig klem, for det fortjener hun. Så satt jeg der, grepet av en av de mest ambivalente sinnsstemningene jeg har opplevd, å være så langt oppe samtidig som jeg befant meg i den nøyaktige motsatte enden av linja. Piano-metafor: En lystig melodi med C-dur i det øverste registeret i diskanten og mørke, sporadiske moll-toner spilt på den dypeste tonen, den lengst til venstre.

( Spol frem igjen til mitt solfylte rom. )

Det er blitt sommerkveld.
Jeg tusler opp bakken til blokka mi, til oppgangen min, det er lys i vinduet, og Hanne står der, vi vinker til hverandre, jeg kjenner at jeg vil danse av lykke, for det er noen hjemme, og de venter meg, for Hanne og en annen Nora enn den jeg var på jobb med, spiller Trivial Pursuit, og de begynner på nytt bare for at jeg kan få være med, selv om jeg ser at en av dem allerede har to kakestykker i figuren sin. Jeg setter pizzaen i ovnen, spiller, spiser, er uheldig med terningkast og spørsmål, jeg smiler og tenker at hverdagen min plutselig blir så annerledes. For ingen vært der da jeg kom hjem, hadde jeg spist alene og gått rett til laptopen og sittet og råtnet for meg selv. Istedet får jeg grimaser fra Nora og søte, rare, morsomme lyder og innfall fra Hanne, og det føles plutselig ut som om det er århundrer siden sist jeg var sosial på denne måten, med to venninner over lengre tid, og vi blir sittende og le og le og prate. Jeg plukker opp sjokolade-kokeboka til Hanne og setter meg til rette i den gode, myke sofaen. Nora ler så mye av en Harry Potter-parodi på YouTube at hun gråter, Hanne virker ikke fullt så begiestret, men hun ler, og jeg ler, og jeg kjenner på tilfredsheten inni meg, og det bobler. Blikket mitt trekkes mot Hanne sin bokhylle, og jeg priser meg atter lykkelig for at hun faktisk ville flytte inn, for at det er Hanne og ingen andre som bor der, for det er Hanne jeg kan låne disse bøkene av, det er Hanne som har LP-spilleren som spiller av de gamle "lyd-vykortene" med sprakende trekkspill-lyder jeg kjøpte på loppemarked, det er Hanne som har mummitroll-magneter og tversoversløyfer i håret, det er Hanne som er like forelsket i litteratur som jeg er, det er Hanne som har dette enorme antallet av CD-er og LP-e som jeg ikke har hørt, som jeg blir distrahert av når vi spiller, for jeg vil så gjerne lytte, for det er veldig bra musikk.
Og det er den samme Hanne som pokker meg faktisk sitter på kjøkkenbenken og drikker te når jeg står og soser over grytene. Det er søren meg så langt fra dårlig man kommer.

I dagesvis har jeg gått rundt med skrivekløe, formet ord og setninger, til og med hele avsnitt, i skriveblokken i hodet mitt, og når jeg endelig har skrevet dem ned, er klokken 04:59 og jeg må sove for å ikke få migrene, for jeg kan ikke få det i dag heller, for det er møting av kjentfolk i Birkelunden, det er smil fra fine mennesker, det er en spesiell jente jeg må vise denne vakre boken til, for det er så mye som jeg føler kunne vært skrevet av nettopp henne. For det står om estragon og salvie, om å legge seg ned i gresset, om å høre på fransk musikk, om landkylling med pepper og sopp, om at lukten av jord fjerner all frykt.
Helt ærlig tror jeg aldri at jeg har følt et så stort behov for å insistere på at noen må lese en bok, eller hvertfall de 46 sidene jeg hittil har lest, og jeg merker at dette er annerledes enn når jeg anbefaler bøker ellers. Jeg er villig til å stå utenfor vinduet hennes om natten og lese høyt dersom det blir nødvendig, noe jeg tviler på at det blir, for denne jenta er også ganske så glad i bøker. Jeg er dog litt bekymret for en av anmeldelses-snuttene som står bakpå sier "Lystig og grusom". Den er hittil så idyllisk og optimistisk, den gjør meg så lykkelig, at jeg oppriktig talt er skremt for hva grusomt forfatteren har tenkt å gjøre med de skjønne figurene sine, og det er mulig jeg vil sende et opprørt brev til henne dersom det hele går riktig galt.

I dag kan jeg ikke få migrene, for jeg skal møte Ina, som jeg ikke har sett på alt for lenge, og vi skal lage rare stemmer og få latterkrampe, og vi skal prate om alvorlige, håpløse, umulige, fantastiske, grusomme, herlige ting - rett og slett fordeler og ulemper ved å være til.

Og akkurat i dag mener jeg heldigvis at det er flest fordeler.

For en påske! Påskekrim, påskenøtter, filmer av Geir Ola som liten med påskegul genser, og ikke minst irritasjon fra hans side fordi jeg dveler ved hvert eneste bilde av ham, rett og slett fordi han var en nydelig unge. Det er så interessant å se hvordan han har utviklet seg, og det er som om han er et omriss av en figur, og ikke alle områdene er fargelagt enda. Det er fint å ha fått fargelagt litt mer, og hva er vel da bedre å nytte enn sesongens påskegult? Jeg har forøvrig gjenoppdaget min ekstreme Foto-album-mani. Jeg får aldri nok. Virkelig. Jeg kan sitte og stirre på ett bilde i timesvis.

Jeg har vært ved verdens ende, og blåste nesten ut i sjøen. Det er kanskje ikke så mye å skryte av, ettersom havgapet var knappe ti meter unna meg, men dog.

Foreldrene til Geir Ola sitter i hver sin stol og driver med hvert sitt, det er no slik dagan går, og jeg blir overveldet av hvor harmonisk alt føltes, i sterk kontrast til atmosfæren i mitt pikehjem.
Jeg har spilt Animal Crossing med moren, Frida, jeg har fått kokkekunstkomplimenter av faren, Jarle, og når enn moren ble kanskje litt for pratsom, når vi ville ha det litt stille og trakk vi oss tilbake i Gamlehuset, som jeg har et ønske om å ta med meg tilbake til Oslo; 70-talls-tapet, to små kjøkken med seng på det ene, to små, søte stuer, verdens kuleste sofagruppe i turkis, oransje gardiner, iskalde ganger, skummel kjeller, rotete loft med gamle senger, rad på rad med bilder av folk som har alt for store briller, og ikke minst et frydefullt antall Legokasser.
Ja, Lego. Jeg hvinte av glede og fikk utallige gledesutbrudd da Geir Ola og jeg rotet i gammel Lego. "Jaaaaaaaa!" brølte jeg mens jeg plutselig fant igjen barndommen min.

Lykken ble fullkommen da han satt på "Agents of Fortune" av Blue Öyster Cult på LP-plate. Så satt vi der i morgenlyset, jeg halvnaken og med dyna rundt meg, og bygget romleogstasjon. Det var kos, det.

Kvelden før dette ble det utøvet heller tilfeldig og spontan aerobic, da også til LP, men denne gang blev der lyttet til Vømmøl Spelemannslags uforglemmelige hit "Gammalpoteta", hvorunder mitt innyndende blikk til den utkårede ble hardt slått tilbake av den sylskarpe replikken "Dette er ikke en sang jeg vil kline til".

I går aften fikk jeg bekreftet at joda, jeg er så på trynet forelska, så til de grader at det rett og slett er litt farlig, kanskje helsefarlig, risikerer muligens hjerteinfarkt, for plutselig sto han der i kun olabukser på hoftebeina, verdens herligste mage lyste mot meg, han var tøff som få i trynet, rockende til "Hotter than Hell"-LP-en. Jeg ble bare stående og stirre, og fikk av og til skvist ut et par fårete fniselyder her og der.

Jeg har sett bygde-Norge på sitt koseligste i nærbutikken som selvsagt er Joker, og jeg har av en overraskende stolt kjæreste blitt presentert for bygdefolket, og jeg har aldri i mitt liv sett en så overfylt handlekurv. Ei heller har jeg opplevd å bli påprakket så ufattelig store mengder mat og snop når avreisedagen kom. Hele fryserlokket var dekket av Mexicansk Gryte-poser, KVikk Lunsj, Milkshake, Ritz-kjeks, Anton Bergs Mandelegg, Rett i koppen-tomatsuppe, you name it. Dette resulterte i en svært varig latterkrampe fra min side, ettersom moren bare fortsatte og fortsatte. "So he me litt ball frå i går, ock so må dokke må jo ha litt ost, og so får du ta me dej dei te-påsane der, so kan dokke få litt pylse, ock kva for potetgull likar du no best?" And it went on and on and on. Jeg skal nok passe på at Geir Ola får i seg mesteparten, ja. Hoh.
Dialektsord som "lest", "kvitlauk", "ka" og "ken" har sneket seg inn i ordforrådet mitt, så jeg ender opp med å prate en salig blanding av Skedsmosokning og Brandøl - dog uten palataliseringen. Og, no offence til eventuelle trøndere og lignende, men i mitt tilfelle er nettpp dét er kanskje like greit?


( Bilder. )

Håper dere har hatt en fin påskeferie!
Jeg blir snøfylte Volda til fredag, og har for tiden panikk angående en skoleoppgave som har frist torsdag, og som jeg, i klassisk Andrea-stil, ikke har begynt på. Men det går seg vel til? Hvis ikke har jeg hvertfall omtrentlig All Verdens Snop og til og med Verdens Beste Mann til å trøste meg.
Dessuten gleder jeg meg til å komme tilbake til Vår-Oslo, og å glede meg til at det bare er to uker til en av de beste jentene jeg vet skal flytte inn i rommet ved siden av mitt. Det er så bra at jeg hoppet av glede da det ble bestemt.

"Neon Bible"-plata av Arcade Fire er den første plata som har betydd så utrolig mye for meg på så veldig kort tid. Den anbefales!


Det blir en knallbra sommer!

Jeg satt fordypet i mine egne tanker og tenkte ikke videre over den anmasende lyden som prøvde å trenge gjennom trommehinnene mine. Det har vært litt for mye lyd de siste ukene; montering av nye dører i min egen oppgang og nabo-oppgangene; personen vegg-i-vegg som har en forkjærlighet for å drille i veggen ved min seng tidlig om morgenen eller når jeg virkelig må konsentrere meg om det jeg leser; veiarbeiderene som bestemmer seg for å bore hull i asfalten fra halv åtte til åtte, for så å ta en pause på noen timer - skjønt, kun etter å ha forsikret seg at min salige søvn er dypt savnet og umulig å gjenfinne.

Det var altså merkverdig stille på rommet mitt, der jeg satt i sengen og rotet rundt på verdensveven. Det var nesten smertefullt stille fordi lydene av ham jeg elsker er så merkbart fraværende, lydene av at han gnir hendene sammen, kremter, fukter leppene, børster smuler av den blå kordfløyelsbuksa, at han tar oppvasken og rydder etter meg. Jeg har blitt fullstendig bortskjemt de siste to ukene. Jeg føler meg som et barn som er vant til å bli matet og plutselig må finne ut hvor gaffelen er selv, og jeg er redd for at jeg en dag plutselig skal oppdage berget av rot og tallerkener som jeg ikke har tatt meg av grunnet at jeg har blitt så vant til å kun gjøre andre ting. Skrive universitetsoppgave, for eksempel, som viste seg å ikke være akkurat så livstruende som jeg forventet.

Fraværet av disse smålydene, hverdagslydene kan jeg vel kalle dem, for han var så absolutt en essensiell og naturlig dag av min hverdag i to uker, er i grunn det som bråker aller høyest.
Det sier vel litt - faktisk en hel del - at jeg nå tenker at, slik er det kanskje å være kona til en mann som reiser mye utenlands, å måtte takle store doser ensomhet, brudd i rutinene man først hadde kommet inn i, noe som fører til at man alltid bør ha en plan B, et andre sett, en annen versjon rutiner som jeg merker det kommer å ta noen dager å komme inn i igjen.
Min mor er en slik kone. Pappa har forlatt henne i ukesvis, kanskje månedsvis, av gangen, for å pendle til USA eller Tyskland eller hvor nå enn. Men han har alltid kommet tilbake, og det er det jeg sitter igjen med, denne bemerkelsesverdige mangelen på bekymring, denne vissheten om at 23 dager overhodet ikke er mye, særlig ikke sammenlignet med 5 uker, som jeg av en eller annen grunn hadde fått for meg var tidsrommet jeg kom til å måtte være foruten ham. Han kommer tilbake.
23 dager flyr fort som bare fy, særlig når jeg har så ufattelig mye bra å fylle dagene med, så mye pensum å lese, så mye herlig interessant pensum, så mange oppgaver å skrive, og ikke minst: så mange gode mennesker som uten videre bestemmer seg for å varme hjertet mitt, og får meg til å stoppe opp, trekke pusten, holde den litt, nyte følelsen av velvære og tankene jeg får om at jeg virkelig er tilfreds med livet mitt akkurat nå.

Det var nettopp grunnet det faktum at jeg har vent meg til smålyder at jeg først ikke reagerte videre på lyden som trengte seg gjennom det flotte gardinet min utleiers oldemor har sydd. Da jeg ble vâr lyden, merket jeg straks en varme raskt spre seg i mitt bryst - lignende de små, oransje bekkene som flyter i årene mine når jeg ser på ham uten at han vet det - fordi lyden var så mye mer enn seg selv. Tenk at denne vesle fuglen som kvitret muntert natt til andre mars fremprovoserte slike følelser og assosiasjoner, slike forventninger, for det er så mye å se frem til, det er slik det blir når en bor langt unna hverandre: Man planlegger datoer, og våren - bare ordet får det til å sitre i meg - ligger allerede brettet ut som et kart foran meg, et kart som er akkurat passe oversiktelig, men det er kun en skisse, for hovedveiene, dalsøkkene og fjelltoppene må vi tegne på selv. Småstiene, landeveiene, utsiktspunktene og blomsterengene vil jeg helst kysse frem i hans vakre landskap av et ansikt. Så må han muligens avstå fra å barbere seg på en stund, ellers står vi i stor fare for å gå oss vill - men er svært få steder jeg heller vil gå vill på en nettopp ham. Det ser dog for øyeblikket ut til at han er full av tydelige veiskilt og fint opptråkkede stier, så jeg tror neppe det er noen umiddelbar fare.

Utenfor vinduet er det for meg første vårnatt på lenge, og selv om jeg mistenker disse fuglene for å, lik som hersens driller i forskjellige størrelser, i de milde timene som skal komme gjøre et tappert forsøk å frarøve meg søvnen, så har jeg ikke så mye i mot kvitringen deres. Jeg er så desperat etter hestehov i grøftekanten at jeg omfavner hver minste lille ting som kan minne om vår.

Og, hvem vet? Om 23 dager er det kanskje allerede dukket opp noen rufsete, gule blomster i veikanten?
I så fall råder det ingen tvil hos meg, og forhåpentligvis ei heller hos dere, om hvilken mann jeg, etter å ha plukket de myke herlighetene, vil småløpe i retning av og smilende kile på kinnet med.

Jeg var i dag i noen timer i en tilstand av så ekstatisk lykke at jeg - helt oppriktig talt - trodde jeg skulle eksplodere.

Heldigvis(?) endte jeg opp med å gråte istedet.

Endelig er jeg hel igjen.

Jeg har vært inne siden i går morges. Jeg har vært flink og lest pensum og tatt litt vare på meg selv.
Det har slått meg hvor fryktelig godt jeg i grunn trives i selskap kun av meg selv, bøker, musikk og min ørelappstol. Jeg tenker at dette er en fin ting.

Jeg våkner av meg selv klokken tretten over seks om morgenen. Sekunder senere oppdager jeg at jeg ikke har våknet av meg selv allikevel, jeg setter meg opp, legger føttene på gulvet og famler etter brillene som selvsagt befinner seg i de få centimeterene mellom skrivebordet og sengen. Tikkelydene ved vinduet er overveldende, og jeg fatter ikke hva som foregår. Følgende tanker ramler inn i min morgenbustete hjerne: Kommer lydene kanskje ovenfra? Hva er det personen over meg holder på med? Er det noe som holder på å eksplodere? Burde jeg evakueres? Er det noen utenfor vinduet? Har naboen kanskje sex? Er det dunkelyder jeg hører?
Jeg sniker meg inn på badet, prøver å gni det skarpe og ubehagelige, men samtidig syntetisk vennlige lyset, ut av øynene. Det er merkelig, dette, hvordan alt virker så mye mindre skummelt bare man får det opplyst. Men jeg tenker som så: I mørket kan heller hverken øksemorder eller romvesen se deg. Ikke hvis du gjemmer deg godt nok.

Jeg vurderer å stå opp, men ender opp med å tenke at forelesningen tross alt ikke begynner før kvart over ti, at jeg heller vil sove, ellers kommer jeg til å være for trøtt til å få med meg noe som helst, jeg begynner heller å planlegge dagens antrekk. Jeg vil være fin, Chateu Neuf er tross alt enormt, og vi snakker tilskuere her, man går jo nærmest på scenen når man leter etter sitteplass, og selvsagt blir man lagt merke til, særlig når man kommer så sent som jeg vanligvis gjør, og da gjelder det å se nogenlunde representabel ut dersom noen bekjente skal få ønske om å rope deg til dem. Senere bestemte jeg meg for å ikke dra allikevel, jeg husker ikke lenger mine trøtte argumenter - som i sin tid sikkert virket svært overbevisende - rettferdiggjorde dette, men de hadde sannsynligvis noe å gjøre med at det er så fryktelig kaldt ute.

Når jeg går tilbake til rommet er det sortere enn da jeg først forlot det. Det tar en liten stund å venne seg til lyset. Jeg tusler barføtt mot vinduet, tikkelydene er der igjen, eller er det skritt? Slag? Utenfra, ovenfra? Jeg sukker oppgitt, ja, jeg har gitt opp å gjette, gitt opp å høre etter. Jeg snur meg mot senga, skvetter i typisk meg-stil av konturen av noen under den andre dyna, dyna som i nesten en uke har ligget klar til ham. Jeg passer på å ha den oppredd, akkurat slik han liker det, og jeg skvetter av at min røde hjertepute i mørket ligner et hode, og jeg kjenner det prikker i hele meg idet jeg klatrer opp i senga, tegner konturen av ham i lufta foran meg, slik jeg vet den vil være når han endelig er her. Til slutt sovner jeg med venstre hånd utstrakt mot venstre siden av sengen. Den er åpen. Åpen og tom.

Jeg sitter i ørelappstolen og leser filosofi og overrasker meg selv ved å bli så revet med av det jeg leser at jeg glemmer å understreke relevante setninger og merke det ekstra viktige med grønn tusj. Dette er kanskje like greit, ettersom jeg rett og slett er elendig på slikt. Understreking blir til utkrysning, tusjmerking til fritegning. Jeg eier ikke sans for rette linjer. Dessuten syns jeg det blir forstyrrende å skulle streke under i hytt og pine, for Hobbes er så bra at jeg som sagt først glemmer å streke under, og når jeg da oppdager dette, ender jeg opp med en trang til å streke under alt.
Plutselig går det opp for meg sitter og stirrer ut i lufta, at jeg tenker på noe helt annet, eller kanskje nettopp på pensum, men jeg leser hvertfall ikke, så jeg vinkler nesa i retning boka igjen og kan aldeles ikke å ha lest noe av det jeg ser ut til å nettopp ha understreket. Men jeg fortsetter å lese og blir mer og mer sikker på at jeg skal klare å stå i dette faget.

Atter en gang tenker jeg over at joda, jeg trives jo alene. Jeg tenker på at jeg allerede har ringt ham tre ganger i dag, jeg ringte fordi det kom røyk ut av alt på kjøkkenet, og jeg overdriver nesten ikke engang, jeg trengte noen som kunne berolige meg, og han er best på nettopp dét. Jeg ringte fordi jeg lurte på noe om Ubuntu, eller var det senere, jeg husker ikke, men jeg er skammelig flink til å utnytte de fleste unnskyldninger jeg kan komme på.
Men ellers ringer jeg uansett helt ut av det blå, det må ikke være noe spesielt jeg skal si, ikke noe spesielt formål annet enn å høre stemmen hans, eller bare nevne noe, som at det dunker i kinnene mine, eller at jeg er nummen i munnen, eller rett og slett at jeg fikk lyst på pistasje-is.

Jeg tror jeg prøver å konstruere hans tilstedeværelse på denne måten: Ved å ringe ham når jeg føler at det jeg ønsker å si, ville jeg sagt dersom han var her. (Så det blir en del tilfeldige, intetsigende telefonsamtaler fra min side. Heldigvis er han robust og tålmodig.)
Derfor er det på en måte som om han allerede er her, eller kanskje allerede har vært her, for jeg har allerede konstruert minnene. Det er som om han er et spøkelse allerede, det er litt skremmende, og jeg merker fraværet av ham så alt for godt: For i de siste ukene har han for meg vært tilstede under absolutt alle mine gjøremål; han holder hånden min under forelesninger, han sitter i setet ved siden av meg på trikken, han står med ryggen til meg foran kjøkkenbenken, han smiler når vi setter på Megaman-musikk på innflytningsfest, han sitter og leser i andre enden av rommet... The list goes on and on.
Det er som om jeg har en imaginær venn, for det er jo ikke alltid jeg kan ringe ham, så jeg foreslår selv hva han ville ha svart, og dermed er den sinnssykes samtale i gang. Jeg gjerne påpeke at det heldigvis(?) er kjærlighetsgal jeg er.

Han ligger ved siden av meg om natten, og selv om min åpne hånd er tom, så er det i det minste et tomrom som jeg kjenner består av det tredimensjomale, fjærlette og luftige avtrykket av hans hånd. Tomrommet omgir meg hele tiden, selv i luften jeg puster ser jeg sorte hull der hans utpust skulle vært, og han er overalt samtidig, men allikevel så består dette tomrommet av nøyaktig samme bredde, dybde og høyde som ham.
Og derfor vil han gli så lett inn når han endelig er her, for konturen av ham er her allerede, det er faktisk så jeg nesten kan se ham sitte i ørelappstolen min akkurat nå, alt han trenger å gjøre er å rolig og knirkefritt gli inn i omrisset, som disse barne-puslespillene der en skal sette disse trefigurene inn i riktig hull.

Med andre ord går sekundende frem til lørdag morgen klokken 07.00 så alt, alt, alt for sakte, så sakte at jeg ser dem bedagelig dale ned på hverandre, de stables, danner enorme tårn som rager over meg, og disse samles igjen i borger av minutter, som til slutt samles i egne planeter av dager, og frem til lørdag morgen så forakter jeg nuet og det faktum at jeg ikke kan hoppe på en romferge og reise til planeten Lørdag i universet ved navn Geir Ola Brandal.

days are right only when they arrive at the same speed as on the inside

- "Every day of the weak", Shaun Bartlett.



Og, ja, jeg trives svært godt alene -- men det bør understrekes at min definisjon av "alene" for tiden slettes ikke nødvendigvis innebærerer at det kun er jeg som er tilstede.

Apollo's Frock er yndlingssangen min for øyeblikket. Det er ikke noen spesiell grunn til dette, annet enn at refrenget er ufattelig fengende og ikke minst at melodien og harmoniene er uendelig vakre.

Dette har vært en svært ambivalent dag.
Etter å ha deltatt i en ganske så heftig og for meg personlig og sterkt opprørende diskusjon, hastet jeg mot Sophus Bugge, og for første gang siden jeg begynte på Blindern satte jeg mine kalde føtter i lesesalen. Jeg følte meg som et bråkeuhyre der jeg vandret hyllelangs med min knitrende Akademika-pose og gnissende stoff og speidet etter en Frøydis jeg ikke fant.
Alle lydene jeg ga fra meg ble forstørret millioner av ganger hver gang jeg merket en tilfeldig, svett og sliten students sortmalte stirring etter mine usikre skritt. Jeg fant en nabogutt, eller, han fant meg på dette som i mitt hode virket som scenen av et gulv, hvor studentene var apatiske og kopende tilskuere som målte min verdi i hvor stille jeg maktet å bevege meg. Jeg slo meg ned rådløst ned ved siden av det som også ble min lesesalnabo for senere å forstyrre ham med Ole Pramlis vakkert skrevne ord.
Da jeg forventningsfult og intetanende åpnet posen fylt med tre nyinnkjøpte pensumbøker, en spiralblokk og en notatblokk, sukket jeg, etter å ha sett innholdet, et tungt sukk fylt av irritasjon og fortvilelse før jeg la ansiktet i hendene med et albuedunk hvis gjenlyd i biblioteket jeg innbiller meg varte i flere minutter. Deres kjære undertegende hadde nemlig i sin tidligere svært så overskyggende frustrasjon prestert å glemme å tette vannflasken forsvarlig før hun hensynsløst hev den nedi posen. Denne uforsiktighet medførte naturlig nok at pensumbøkenes ubesudlede, skjøre og syltynne sider ble nærmest gjennomsiktige, uleselige og ikke minst u-bla-bare, slik de solidarisk klamret seg til hverandre.
Dette virker kanskje som en rimelig ubetydelig hendelse, ettersom det tross alt kun var vann, og det kunne vært verre, men når jeg var allerede var uhyre trøtt, irritabel og på gråten, og alt jeg ville i denne store, onde verden var å notere noe i min notisblokk, så rant begeret over da selv denne lille lykke ble meg frarøvet, og jeg rev meg rolig i håret mens jeg atter og atter forbannet meg selv om min egen klønethet.
Hendelsen utløste en noe innestengt gråt som jeg mest antagelig grunnet generelle humørsvingninger hadde båret på i hele dag. Heldigvis klarte jeg å forhindre de musestille tårene i å treffe bordet under meg; jeg er sikker på at jeg ville blitt kjeppjaget ut av salen av studenter som mente at det enorme plasket forstyrret deres engleaktige lesesalighet.

I denne tilstanden fant jeg det ikke så fryktelig fristende å lese filosofi, så jeg slo opp i min medbrakte diktbok og leste følgende dikt, hvis kvalitet jeg mener er såpass god at jeg (tydeligvis og åpenbart nok) akter å dele det med dere, mens jeg nikket gjenkjennende til (merk:) visse partier:

(en natt tidlig morgen svøpt i frost)

Et helt liv
allerede ved begynnelsen,
like etter ingenting
fradømt alt;

ingen navn,
ingen vei,
ingen stein,

du vokser som tele i meg,
mens jeg råtner innenfra
av for mye ubrukt varme,
vokser meg fast i 
denne morgenen for all
tid svøpt i beinhardt fravær
av forløsning.

En klokke tikker
fram og tilbake over
Null.

- Ole Pramli, "Øyet i nakken" (Solum Forlag, 1994)


Etter å ha feilet miserabelt i ymse og javelda, halvhjertede forsøk på å lese Ex.phil, grunnet både tretthet, kjærestetanker og fristelsen av en diktbok jeg falt for, samlet jeg sakene mine. Igjen var det som om hver millimeter av små lydbølger jeg ga fra meg, vellet over resten av lesesalen som en tsunami av bråk, og ikke et hvilket som helst bråk, ånei, men et typisk "Klønete og distré frk. Bruer-bråk", det er ikke snakk om litt forsiktlig risling i papir, her er det velting av poser og bøker og stoler og mennesker (da gjerne meg selv), dulting og snubling og misting av viktige saker, nysing og hosting og skubbing og raping og subbing og søling. Jeg tror det rett og slett må oppleves for å kunne nikkes svært gjenkjennende og oppgitt til. Selv kan jeg med hånden på hjertet skrive å aldri ha hørt maken til slik umake noensinne.

Jeg vurderte flere ganger å droppe afrikansk dans. Slaske-Andrea kom med unnskyldninger som "Men du må jo lese leksene dine" og "Du får så vondt i kroppen", men Sporty-Andrea bet tennene hardt, hardt sammen, så hardt at de nesten frosset fast, og ignorerte latskapens onde tunge, mens hun målrettet brakte det bleke legemet stadig nærmere Domus Athletica.

Da timen var over, angret jeg ikke ett sekund på at jeg hadde deltatt, ettersom det er lite som bringer like mye lykke som fullstendig frihet til fysisk utfoldelse akkompagnert av de mest fantastiske rytmer, og følelsen av å kunne sveve over gulvet under utøvelse av det som hittil er mitt yndlingsdansetrinn i sjangeren.

I garderoben brukte jeg som vanlig minst ti minutter på å bare kope og prøve å kartlegge hvor alle mine eiendeler var, og jeg dobbeltsjekket alt minst tre ganger. På tross av mine nærmest tvangstanke-lignende kontroller som finner sted omtrent hvert andre minutt og går ut på systematisk sjekking av at både mobiltelefon, månedskort og lomembok er i lomma med glidelås (som jeg alt for ofte åpner og glemmer å lukke), og det viktigste av alt: husnøkkelen, hvis eksistens jeg er fortapt uten, presterte jeg i et øyeblikk av fortvilelse å spørre de to andre som nylig hadde ankommet garderoben om de ikke hadde sett en svart jakke kun sekunder tidligere hengende på knaggen foran meg. Vel å merke er ikke dette vanlig kost, jeg vet stort sett hvor jakken min er: Enten på meg eller hengende over veska mi, men det bær nevnes at det mang en gang har hendt at jeg har forlatt den på diverse stoler og gulv rundt om kring i Oslo og omegn. De vekslet et par megetsigende blikk seg imellom før en av dem smilende spurte om det ikke var den jeg hadde i hånda? Jeg sukket igjen over den endeløse idioten som litt for ofte infiserer dette vesen, smilte ironisk til dem og sa at jaha, da var dagens pinlighet unnagjort, da var det målet strøket av agendaen. Dette så ut til å underholde dem svært da de leende gikk ut av garderoben, og i god tro om at de faktisk lo med meg og ikke av meg, smilte jeg av det faktum at jeg i det minste har selvironi, og innså hvor høyt jeg verdsetter denne kvaliteten hos medmennesker.

Vel hjemme i leiligheten, etter å ha svinset lykkelig og bablende rundt på Bunnpris under atter et tilfeldig møte med tidligere nevnte nabo, slo jeg meg endelig ned i lesestolen, før jeg straks reiste meg opp for å finne boka jeg skulle lese, for så å slenge med ned igjen, og deretter innse at jeg manglet pennal, javel, reise meg opp igjen, oi, møkkete asjetter inn på kjøkkenet, der sto det oppvask, ja, hva med å ta en liten dans, jeg må lage matpakke til i morgen, hva var det nå jeg skulle igjen, åja, lese! Trasktrask tilbake til rom, slå seg ned, reise seg opp enda en gang fordi jeg har glemt tevannet på kjøkkenet. Ja, du leste riktig: Jeg laget meg te. Jeg tenkte at, etter å ha maktet å helle nedpå kaktusteen Line frembrakte i Inas tekanne på søndag, ville jeg kanskje klare å sluke denne så helsebringende drikken bare jeg gikk nok inn for det. Men akk, mine umiddelbare grimaser nanosekundet etter å ha smakt på teen uttrykte ikke akkurat velvære, så jeg tror jeg holder meg til Lines magiske brygg til jeg selv oppdriver kaktuste eller noe annet som ikke smaker fullt så, beklager å måtte skrive det, grusomt. (Og jeg ser alt for godt for meg hvordan alle mine te-elskende venner vrir seg i stolen under lesing av dette.)

Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg tør å la meg selv bo alene, rent trygghetsmessig sett. Jeg er konstant redd for å glemme å slukke stearinlys og trekke ut kontakter og rett og slett sette hele leiligheten i brann.
Det finnes ikke grenser for hvor distré jeg kan være, og, vel, når sant skal sies, er. Det er av og til så ille at jeg tidvis vurderer å anskaffe meg støttekontakt eller lignende.

Men jeg endte da til slutt opp med å lese filosofi og faktisk forstå mesteparten av det som var skrevet, og nå har jeg atter en gang brutt mitt eget løfte om å legge meg tidlig og ikke minst å ikke skrive så forferdelig mye, men jeg antar at jeg kun bør se dette som enda en god grunn til at jeg burde følge mitt forfatterkall, for noe skrivesperre ser det sandelig ikke ut til å være snakk om fra min side.
På den andre siden (altså ikke fra min side) kan man se det slik at jeg heller ikke bør bruke opp ordene (slik Dylan Moran i "Monster" spekulerer i om var Fatboy Slims frykt da de skrev den svært så monotone sangedn "The Rockafeller Skank"), men heller spare dem til de virkelig teller, til når jeg faktisk har noe relevant og fornuftig å skrive om annet enn vanlig hverdagsjammer og ironisering over mitt selv.
Sett fra min side igjen så sies det jo at øvelse skal gjøre mester, og jeg håper det gjelder forfatterskap også, for jeg har en lang vei å gå, og det ser ikke ut til å skorte på hverken hender eller ord hos meg riktig enda, og mine vandrer med freidig mot og treningslyst avsnitt etter avsnitt og, etter hvert, side etter side, så da er jeg vel unnskyldt. Inntil videre.

( (baksideteksten) )

Jeg sitter og er fin og litt pyntet i hvit skjorte og min nye yndlingskjole som kan brukes til både hverdags og fest. Den har stjerneomrissting på seg. Jeg føler meg ganske fjong og søt.

I dag er det en måned siden Geir spurte om jeg ville være kjæresten hans. Det virker mye lenger siden.

Death Cab For Cutie synger til meg for første gang på mange måneder, jeg våger å høre på det, selv om det er visse sanger jeg svært bevisst styrer unna. Det er noen sanger, spesielt én, som får meg til å huske tanker jeg hadde glemt at jeg hadde, og som får meg til å innse at det ikke var riktig slik det var, men at det er riktig nå, nettopp fordi da jeg hørte følgende tekst nikket enig, selv før det verste inntraff:

And all you see
is where else you could be
when you're at home
Cause out on the street
are so many possibilities
to not be alone

Jeg er glad for at jeg endte på gaten og fant mulighetene, for plutselig sitter jeg her med noe som er bedre enn noe jeg noensinne har hatt.

Og jeg innser at ingenting er så ille at det ikke er godt for noe.


Jeg er pyntet fordi jeg skal i teateret senere i kveld. Jeg kan kanskje late som om Geir er der, det kommer jeg vel uansett til å gjøre. Det var vel planen, hvertfall. Jeg kommer nå hvertfall til å tenke på ham. Som alltid. Han er en default-tanke i bakhodet mitt. Sitter der og summer i bakgrunnen. Hele tiden.

I drømmen min i natt hendte det blant annet at jeg ble fryktelig frustrert over at noen røyket inne, og jeg endte opp med å være svært høylytt, noe som ikke er typisk meg. Det var noen som motargumenterte ved å si "Jammen, du vil jo være INNE og se på stekeovnen!", hvorpå jeg, fly forbannet, skrikende repliserte "JAMMEN MAT ER ET PRIMÆRBEHOV, NOE RØYK IKKE ER, FOR HELVETE! DESSUTEN SKADER IKKE STEKEOVNEN NOENS HELSE VED Å BLI SKRUDD PÅ!"

( Litt utbasunering om mitt syn på røyking )

Nå skal jeg trippe avgårde til Blindern og så skal jeg kooose meg resten av dagen. Nemlig. Koskos. For jeg skal møte Frøydis og Rune, og de er bra mennesker, og jeg skal spise salat på Frederikke fordi det er godt, og jeg gleder meg til resten av dagen.

Jeg har det så bra at jeg er redd. Jeg er redd for at det bare skal gå nedover herfra. Jeg venter i spenning på et slag som kan komme fra hvilken som helst retning og treffe meg der det gjør mest vondt. Brent barn...
Men i motsetning til tidligere så klarer jeg faktisk å nyte denne bølgen av velvære og livsglede jeg nå surfer på. Jeg klarer å la være å grue meg til nedturen, rett og slett fordi jeg tenker at jeg ikke trenger å bekymre meg så veldig mye på en god stund. (Håper jeg.) Det er mulig, nei, ganske sikkert, at jeg kommer til å merke litt når jeg skal skrive disse Akademiske og Særdeles Velskrevne Oppgaver til Universiteeaaatet, prestasjonsangsten ulmer alltid i meg, jeg har ikke skrevet en eneste nogenlunde bra skoleoppgave siden 1. klasse på videregående. Jeg har sluppet svært billig unna grunnet lærere som har gjort meg bjørnetjenester ved å si at det ikke er så farlig, at de vet jeg er smart og flink nok til en femmer uansett. Jeg ærlig talt livredd for å være for trøtt og ukonsentrert til å klare å formulere en setning av den akademiske sorten. Men det er enda noen uker til, og jeg har mye annet å tenke på. Heldigvis.

Og ironisk nok er det slik at jeg ikke får sove om natten, ikke fordi jeg er redd eller har det vondt, men fordi jeg ligger og tenker på hvor ufattelig bra jeg har det og hvor glad jeg er, fordi hele kroppen min spenner seg i glede, fordi jeg gleder meg noe sinnssvakt mye til han kommer på besøk og blir i nesten tre uker. Jeg tenker på hvordan problemene mine nå bare er gullbelagte, glitrende luksusproblemer i forhold til de tilsynelatende bunnløst sorte og altoppslukende katastrofene jeg opplevde i høst. Jeg får ikke sove fordi hjerteslagene mine vil være bassrytmer i mørket, mine eksplosive smil melodien som tegner glødende noter i den varme luften som omringer meg.

Jeg står opp om morgenen og omtrent ramler ut av senga fordi jeg er støl på den fine måten. Afrikansk dans er virkelig god trening, og selvtilliten min økte betraktelig etter å på tirsdag nok en gang ha bevist at jeg rett og slett er en suveren danser. Jeg ser kanskje ut som en idiot når jeg danser, men pokker, som jeg har rytme! Som jeg har energi! Og så ufattelig gøy det er!

Jeg blir så glad når jeg merker at jeg er støl i både korsrygg, skuldre, armer, mage, ben og ankler, og gleder meg til å endelig komme i gang med ordentlig trening, med aerobic og step og dans og tjolahopp. Jeg blir glad når jeg merker at jeg uten problemer klarer å forstå det Ex.-phil-seminarforeleseren vil frem til, i motsetning til de få gangene jeg var tilstede i høst, da jeg var så trøtt og ukonsentrert at jeg ikke fikk med meg noe som helst. Jeg blir glad når jeg plutselig ikke forakter å få øye på mitt eget ansikt i speilet. Jeg blir glad når jeg tenker på at våren snart kommer, at jeg er flink til å ordne opp i ting, at jeg har gode kvaliteter, at jeg faktisk har to-tre jobber som er helt suverene, og jeg har så mye å glede meg til og glede meg over. Ingen mørke fortidsskygger skal få lov til å ødelegge denne gangen. Ja, der har vi det: Dette slaget som jeg venter på, som jeg ser som nærmest uungåelig? Det skal ikke få treffe. Jeg skal blokkere, dytte det vekk, rope "NEI!" bestemt og selvsikkert, og jeg skal desperat klamre meg til hvert minste lille glimt av lys og glede som jeg er sikker på jeg vil finne i vår.

Her er forresten timeplanene mine:
Skole
Trening



---



( Utdrag fra Melankolia av Jon Fosse som fikk meg til å tenke på ham på måten man blir svimmel og myk i hele seg å tenke på noen av )


Forøvrig liker jeg Laks (nesten like godt som jeg liker The Artist Himself).